Europas yngste bevarte lyre

Tilbake

Ny datering viser at Kraviklyra antakelig er mye yngre enn man så langt har trodd.
Det gjør instrumentet interessant på nye måter


Tekst: Bjørn Aksdal og Sverre Heimdal

Kraviklyra har lenge vært betraktet som det eldste strengeinstrumentet vi har bevart i Norge. Originalen, som er på Norsk Folkemuseum på Bygdøy (gjenstand NF 1904- 0194), har navnet sitt fra garden Kravik i Nore i Numedal. Tidligere anerkjente vurderinger av lyra har tidfestet den til middelalderen,og mest trolig til 1300-tallet. Våren 2015 ble det tatt et initiativ for å få gjort en C-14-datering av Kraviklyra, for å kunne si noe sikrere om alderen på dette instrumentet. Den nye undersøkelsen viser at Kraviklyra er langt yngre enn man tidligere har trodd, og at det trolig er snakk om den yngste bevarte lyra vi kjenner til i Europa.
Men først litt om den historiske bakgrunnen for de nordeuropeiske lyrene. Lyra hadde sin glansperiode i det gamle Hellas, men har vart kjent i Midtøsten i narmere 5000 år. På 500-tallet fikk lyra en ny blomstringstid i form av den europeiske rundlyra, som i middelalderen fikk stor utbredelse, spesielt i Nord-Europa. I Norge er lyrer hovedsakelig avbildet i forbindelse med motivet "Gunnar i ormegarden", og finnes blant annet på stavkirkeportaler fra Austad og Hylestad i Setesdal og på en benk i Heddal stavkirke i Telemark. Alle disse avbildningene stammer fra 1200-tallet. Fra 1300-tallet finnes lyra avbildet på et fint dekorert drikkehorn fra Mo i Telemark. I tillegg finnes motivet med Gunnar og lyra på en døpefont fra Norum i Bohuslan, som skal være fra 1100-tallet.
Både Kraviklyra og de avbildete norske middelalderlyrene tilhører den gruppa av instrumenter som kalles rundlyrer. Utforminga av øket, der stemmeskruene sitter, gjør imidlertid at spesielt Kraviklyra skiller seg en del ut fra andre kjente daterte rundlyrer. Derfor har vi ingen tilsvarende lyrer å sammenligne med, for på et slikt grunnlag å kunne gi den en noe sikrere datering. Kraviklyra ble først omtalt ved midten av 1800-tallet. I 1848 og 1849 var de kjente nasjonalromantiske malerne Adolph Tidemand (1814-?76) og Joachim Frich (1810-58) på tur i Numedal. Da var de blant annet på Kravik, og der tegnet de Kraviklyra. Pa Tidemands tegning star det: "Paa Gaarden Kravig i Nummedalen. Gammel norsk Strengeleeg. 1 1/8 Alen høi, 11 Tom. bred". Når lyra ble vist fram for disse kunstnerne, er det grunn til å tro at den ble ansett å være en spesielt interessant gjenstand. Det er for øvrig verdt å legge merke til at det på Tidemann og Frich sine tegninger vises sju hull for stemmeskruene, mens instrumentet i dag har åtte slike hull. I følge førstekonservator Morten Bing ved Norsk folkemuseum kan mye tyde på at det åttende hullet er et resultat av en uheldig restaurering i 1860-årene. På tegningene til Tidemann og Frisch er det inntegnet tre stemmeskruer i disse hullene. I dag er det imidlertid bare en eneste stemmeskrue igjen på dette instrumentet.
I 1864 kom lyra, uvisst på hvilken måte, til Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo (gjenstand U.O.3504). I deres protokoll er den omtalt slik: "Musikalsk instrument av tre av eiendommelig form. Stykket var, da det innkom til samlingene, brekt over efter lengden, og et stykke av det brett, hvori skruene har sittet, borte. Dette er nu sammenlimet og det manglende stykke erstattet med et nytt. I dette er det måske anbrakt et skruehull for meget. Den krugformede del av instrumentet synes å ha vært dekket med et fast lokk, hvorover strengene har vært utspendte. Av dettes nagler findes ennu spor. Instrumentet har vært bevart på garden Kravik, Nore, Buskerud".
I utstillingskatalogen til Norsk Folkemuseums særutstilling av musikkinstrumenter i 1904 kaller senere riksantikvar Harry Fett, som var amanuensis ved museet 1901-11, lyra for "rotta". Instrumentnavnet rotta var et eldre europeisk navn på lyra, men ble i middelalderen også brukt om andre instrumenttyper. Det kommer ikke fram hvorfor han bruker akkurat dette navnet i katalogen. Også i innledningen til utstillingskatalogen, der Kraviklyra også finnes avbildet, omtaler han den som en norsk strengeleg en slags lyre, beslegtet med den saakaldte 'cythara teutonika', en type, som kan forfølges helt ned til 8. Aarhundrede. Selv er den dog betydelig yngre. Man antager, at den kan hidhøre før fra det 14. Aarh.
I katalogdelen beskriver Fett instrumentet: "6 strenger, der vifteformet har strakt sig opp til aaget. Instrumentet var brudt af paa midten. En skrue sidder endnu paa sin plads. Fra g. Kravik, Num. H. 0,693 m. L. 0,65 m".
Det er noe uklart hvordan Harry Fett kom fram til disse målene. Nyere oppmålinger av Kraviklyra viser at den er 72 cm lang og cirka lag 27 cm bred. Instrumentet er laget av ett stort emne, og materialet er mest trolig furu. Pa grunn av instrumentets tilstand, hvor blant annet lokket er borte, kan vi ikke si nøyaktig hvordan utformingen av lokk og lydhull har vært.
Den danske musikkforskeren Hortense Panum (1856-1933) skriver i sin avhandling Middelalderens strengeinstrumenter og dens forløbere i Oldtiden (1915) at lyra ifølge norske arkeologer kan dateres til det 14. arhundre. Trolig er det Harry Fett som er hennes kilde.
Dateringen til 1300-tallet hadde nok i hovedsak sin bakgrunn i utformingen og ornamentene pa lyreøket. De likner utskjæringene på portalene i Uvdal stavkirke og på hovedbygningen på Mellom Kravik gard, som begge viser scenen med Gunnar i ormegarden. Det er en klar og entydig likhet mellom utforming og dekorasjon av lyreåket og den luen som Gunnar har på seg. Tydeligst er likheten med portalen i Uvdal.
I sin bok om de norske stavkirkene skriver forfatteren Leif Anker om Uvdal stavkirke: "Det er bred enighet om at portalen er 'sen', fra midten av 1200-talet til et stykke inn i neste århundre". Andre har ment at den trolig er fra 1300-tallet, da stavkirken fikk nytt våpenhus. Dette er omtrent i samme tidsrom som bygningen og portalen på Mellom Kravik ble bygget. Om det er likhet mellom disse utskjæringene og lyra, så betyr ikke det at de er samtidige; men det kan være nærliggende å tro at det ikke skiller sa mye i år.
Ett av ornamentene som er brukt både på lyra og luen til Gunnar er chevron, entype skraskarne trekanter. Disse kom inn i norsk dekorasjonskunst pa 1100-tallet, og ble brukt i folkekunsten helt opp mot 1800- tallet. De gir derfor ikke noe holdepunkt for en tilfredsstillende datering av lyra.
Sammenlignet med andre europeiske rundlyrer, som er datert til perioden ca. 600-900, er Kraviklyra et tydelig mer forseggjort instrument. Dette kan indikere at den ligger atskillig nærmere var tid enn disse. Noe som imidlertid trekker den bakover i tid, er likhetene med dekorasjonene på en lyre som ble funnet i byen Trossingen i Sør-Tyskland i 2002, som er datert ca. 580. Dette svært godt bevarte instrumentet er særdeles flott dekorert, med kolrosing av krigere og flere forskjellige flettemønstre. På baksida av armene på Trossingenlyra finnes det øverst noen ormer som slynger seg i åttetall. Disse åttetallssløyfene med ormer hører til en stiltype fra 800-tallet som gjerne omtales som "Dyrestil II B1". Øverst ser vi halene, som vender hver sin veg, mens begge ormehodene går i samme retning. Dekoren er således bare delvis symmetrisk. Dette er uten tvil de samme sløyfene som vi ser på forsida av armene på Kraviklyra, men som på denne er noe forenklet.
Som vi skrev innledningsvis, ble det våren 2015 tatt et initiativ til en C-14-datering av Kraviklyra. Med en positiv tilbakemelding fra Norsk folkemuseum, og med finansiering fra Numedal Spel- og Dansarlag, ble det 5. november 2015 tatt en liten treprøve av lyra. En liten flis ble tatt fra det øverste høyre hjørnet av åket, fordi veden her var ren, uten merker etter maling og lignende. Proven ble sendt til NTNU i Trondheim for analyse, og det overraskende resultatet forelå 5. april 2016.
La oss understreke at en C-14-test ikke kan fastslå når et instrument er laget. Metoden kan kun fortelle når treet er blitt felt. Resultatet av C-14-dateringen viser at det er 95,4 % sikkert at trevirket i Kraviklyra ble felt i perioden 1475-1633. Det er størst sannsynlighet (55,8 %) for at dette skjedde i løpet av årene 1556-1633, mens det er noe mindre sannsynlighet (39,6 %) for at treet ble felt mellom 1475 og 1525. Det er således kun 3,6 % sannsynlighet for at treet ble felt for 1475, i løpet av årene 1525-56 eller etter 1633.
Dermed er det mindre sannsynlig at vi fortsatt kan regne Kraviklyra som det eldste bevarte strengeinstrumentet vårt. Vi har bevart fire langeleiker med dateringer fra 1500-tallet, hvorav den eldste, langeleiken etter Petter Hasvoldseter fra Vardal, har årstallet 1524 skåret inn. Kraviklyra kan trolig heller ikke føres tilbake til middelalderen, selv om selve instrumenttypen utvilsomt hører hjemme i denne perioden.
Dette gjør imidlertid ikke Kraviklyra mindre interessant. Innenfor det internasjonale instrumentforskningsmiljøet vil det utvilsomt vekke en viss oppsikt at en rundlyre har blitt laget etter 1475, og mest sannsynlig så sent som etter 1556. Kraviklyra vil da være den klart yngste rundlyra som er funnet i Europa.
I et norsk perspektiv innebærer det at lyra fremdeles kan ha vært i bruk på den tida langeleiken var godt etablert over store deler av landet. De langeleikene som er bevart fra 1500-tallet stammer fra så ulike områder som Agder, Telemark, Sør-Trøndelag og Oppland. I tillegg har vi eldre felekasser fra 1512 (Voss) og 1608 (Sogn), mens Jaastadfela fra Hardanger er datert 1651. Vi begynner nå med andre ord å få et visst bilde av hvilke musikkinstrumenter som fantes her i landet på 1500- og 1600-tallet.
Neste utfordring blir å prøve å finne ut: Hvor har Kraviklyra blitt laget?